Vi er på Utvika Camping, www.utvika.no hos moder'n og kom hit den 21. dm.
Dagen i går var veldig spesiell. Først hørte vi om bomben i Oslo og syntes det var rart det var "fyrverkeri" på Utøya etterpå. Gjett om vi tok feil... Etterhvert dukket det opp våte og forkomne ungdommer som hadde svømt fra Utøya og til Utvika Camping, det er ca. 5-600 m.
Moder'n (blir 80 i september), jeg, Trinegubben (politimann) og en fastboende Turid tok hånd om de som kom opp til hovedhuset. Vi tørket, trøstet, lot de bruke mobilene våre og ikke minst - fikk de avgårde i biler som allikevel stod fast i køen på veien. Politiet hadde satt opp sperringer begge retninger.
Trinegubben gjorde en kjempejobb med å få frivillige til å kjøre til Sundvollen. Det var faktisk noen som ikke ville! Men, de som gjorde det tok flere turer. Bla. var det en med minibuss som kjørte flere runder og lot ungdommene låne mobilen i bilen. Jeg prioriterte de som var dårligst og fikk de først avgårde. Flere sa de kunne vente og sa ifra om hvem som var dårligst. Var det noen dårlige som ikke slapp taket i vennen sin så sendte jeg selvfølgelig vennen med!
Det var mange av campinggjestene og de fastboende som dro ut i båter og plukket opp ungdommer. De første som dro ut ble beskutt!!! Heldigvis gikk det bra! Ungdommene ble kjørt til fergekaia eller hit på campingen. Nede ved stranda var det andre campinggjester som tok de imot og sendte de videre opp til hovedhuset. Det var både tyske og norske turister som gav vekk pledd, dyner, klær, håndklær og sko. Men, det var ikke nok til alle. Jeg antar vi håndterte ca. 150 - 200 ungdommer. Har senere sett antydet at det var rundt 300 vi hjalp.
Selv om ungdommene var forkomne så trøstet de sterkeste de svakeste. De holdt om hverandre og det var hjerteskjærende scener når de oppdaget bestevenner som kom inn. Alle hadde vært så modige! De fortalte om drapsmannen, skudd, at de forsøkte gjemme seg, om døde på land og i vann, og om sårede. Dette var ikke helt greit å håndtere - for hva sier man egentlig?
Det var tøft i går, slitsomt. Vi følte oss uteglemt av politi og ambulanser. Selv etter iherdige forsøk på å få noen hit kom de ikke før alt så og si var over - da vi hadde fått sendt alle ungdommene til Sundvollen. Da hadde det gått ca. 4-5 timer. Det var faktiskt med bil herfra de første ungdommene kom til Sundvollen. Der var ikke politi og ambulanse enda men hotellet var forberedt og kom ut med tepper.
På Utvika kom det på kvelden også en fra politiet som ba Trinegubben om å stoppe all trafikk da veien skulle kun benyttes av ambulanser og dette gjorde han ut over natten.
Idag har det vært fellesmøte her på campingen og kommunens kriseteam var her samt en ansvarlig lege. Vi har fått god informasjon om hva slags traumereaksjoner som kan komme og hvem vi skal kontakte. Det var godt å høre hva som hadde skjedd nede ved vannet og vi fikk sagt vårt. Den ansvarlige legen fortalte heldigvis at vi var ikke glemt i går og at alle satte stor pris på den jobben som ble gjort her på Utvika i går. Vi fikk også vite årsaken til at vi ikke fikk hjelp og det var at området ble ansett som et risikoområde pga. skytingen - men, hva med oss og ungdommene da?! Det var mye "hva hvis" man tenkte på på fredagen...
Det var helt utrolig hvordan vi som jobbet her i går organiserte oss, det bare ble slik! Alle skled inn i oppgaverer og gjorde det som var nødvendig. Vi diskuterte overhodet ikke om hvem som skulle gjøre hva, det bare skjedde. Den dynamikken som var på campingplassen den 22. var helt utrolig!
Det er fremdeles ting som skjer her, det letes etter omkomne i vannet og langs strandkanter og det er mange begravelsesbiler på veien.
Tankene går til de som jobbet i går, ungdommene, til pårørende og etterlatte. Det er mye sorg som skal bearbeides og vi må stå sammen og ta vare på hverandre.
Her er en annen som har skrevet om gårsdagens opplevelser, en Utøyadeltaker: https://www.facebook.com/?ref=home#!/notes/khamshajiny-gunaratnam/den-verste-dagen-i-mitt-liv/225447274160068
